Noe av den samme diskrimineringen opplever vi i forhold til forsikring. I forsikringsvilkårene for fører-/passasjerulykkesforsikring står følgende : “Forsikringen omfatter ulykkesskade som rammer fører eller passasjer inntil 75 år som befinner seg i eller på bilen.” Nok engang en klar diskriminering. Forsikringen må vi betale, men eventuelle skader får vi ikke dekket sålenge vi er over 75 år.

Denne klare diskrimineringen opplever vi også på mange andre områder. Det skal være nok å nevne forskjellsbehandlingen når det gjelder grunnpensjonen. Er du så uheldig å være gift får du 15% mindre grunnpensjon enn de som er single. Vi ser det også på minstefradraget. Her får vi som er pensjonister et mindre fradrag enn de yrkesaktive. I 2003 lovte stortinget at vi som pensjonister skal ha en inntektsutvikling minst på linje med utviklingen til de yrkesaktive. Allerede etter 6 år gjør stortinget helomvending ved at de nå har slått fast at lønnsutviklingsprosenten plusses på gjeldene pensjon for deretter å redusere denne med 0,75%. Vi ser det også i forhold til de eldre og tannhelse. På mange måter en overmoden sak. Her ble det under valgkampen skapt inntrykk av at vi som eldre og pensjonister skulle få tilnærmeligvis gratis tannbehandling med en liten egenandel. Slik har det ikke blitt. De som er 75 år og eldre skal kun få en vanlig tannsjekk gratis. Trenger du noe mere må du selv betale. Med tanke på priser på tannbehandling er det mange som ikke vil kunne få gjort det helt nødvendige med sine tenner. Slik skal det ikke være. Vi må ikke glemme at veldig mange pensjonister har tildels lave pensjoner. De som uansett vil komme verst ut er minstepensjonistene. Selv om de fra 2010 vil få en pensjon lik 2 G som vil utgjøre ca 145 000 kroner i brutto pr. år, er ikke det så mye å rope hurra for. Selv om mange politikere vil mene noe annet. Men de vil jo heller aldri oppleve en slik minsteinntekt å klare seg med. Slik kan jeg fortsette.

Hvor lenge skal vi som eldre akseptere en slik forskjellsbehandling, i et av verdens rikeste land. Vi utgjør i dag vel 1 million personer av landets befolkning. Det er kanskje på høy tid at vi samler oss og i fellesskap krever vår rett, som var et slagord i arbeiderbevegelsen for noen tiår siden. Kanskje det er på høy tid at vi nå klatrer opp på barrikadene for å få fjernet alle former for diskriminering vi som eldre opplever i dag.

 Hvis de politiske partiene virkelig er opptatt av oss eldre og ikke bare ser nytten av oss under valgkamper og festtaler bør de nå komme oss i møte i saker vi har kjempet for lenge. Saker som vi opplever som svært diskriminerende. Derfor bør de nå sørge for at :

- grunnpensjonen blir endret slik at den blir lik uansett sivilstand.

- videre at minstefradraget blir likt når det gjelder pensjonister og yrkesaktive

- oppretthold stortingsvedtaket fra 2003 om at framtidig regulering skal gi pensjonister med folketrygdpensjon en inntektsutvikling minst på linje med utviklingen til de yrkesaktive. Isteden for den helomvendingen stortinget gjorde i år om at lønnsutviklingsprosenten plusses på gjeldende pensjon for deretter å redusere denne med 0,75%.

Ovenstående har vært en fanesak for pensjonistorganisasjonene i en årrekke, uten at de er blitt hørt. Det er heller ingenting som tilsier en slik forskjellsbehandling. Vi må heller ikke glemme at mange pensjonister har lav eller middels pensjon. For disse vil det ha stor økonomisk betydning hvis en slik skjevhet blir fjernet. Hvis de politiske partiene i den kommende stortingsperioden sørger for å rette opp den skjevheten blir også partienes vilje til en mer offensiv eldrepolitikk noe mer enn en talemåte i festtaler eller valgkamp.

Det er på høy tid at de politiske partiene legger seg på minne at vi utgjør en vesentlig velgergruppe. I år var antallet stemmeberettigede 3 534 000. Av disse var 1 019 000 velgere over 60 år. Det vil si ca 29%. Ingen annen aldersgruppe har heller så stor oppmøteprosent som de over 60 år, nemlig 80 prosent. Noe å tenke på for våre stortingspolitikere når politikk og vedtak skal utformes i de kommende fire år. Så får vi se i de nærmeste årene hvor stor den politiske viljen er når det gjelder å komme oss eldre i møte.

Jeg har tidligere beskrevet problematikken omkring bruk av amalgam i en artikkel som heter Det glemte helseproblem ? og som ligger inne på denne bloggen.
Dessverre har det vært vanskelig å få aksept blant våre politikere og helsemyndigheter for de skadevirkninger amalgam (les kvikksølv) har på folks helse. Saken har i ulike sammenhenger gjennom en årrekke vært tatt opp i stortinget. Ulike statsråder har vært positive til å få gjort noe med disse problemene, uten at noe har skjedd. Dette skyldes uten tvil et helsebyråkrati som ikke har hatt noe ønske om å grave i disse problemstillingene. Denne holdningen har tydeligvis vært overordnet de helseproblemene mange mennesker har vært utsatt for.
På tross av dette har heldigvis noe etter hvert skjedd. Det ble utarbeidet nye retningslinjer om redusert bruk av amalgam som fyllingsmateriale. Det store gjennombruddet skjedde da miljøvernminister Erik Solheim nedla totalforbud mot bruk av kvikksølv fra 1. januar 2008. FN går nå også inn for et internasjonalt kvikksølvforbud som vil gjelde fra 2013.

Selv om myndighetene så smått har erkjent at bruk av amalgam som tannfyllingsmateriale har påført mange mennesker til dels store problemer, så gjenstår fortsatt mye. Jeg er kjent med at både forbundet Tenner & helse og en rekke mennesker som har fått redusert sin livskvalitet på grunn av bruk av amalgam i en rekke sammenheng har oppfordret myndighetene til å sørge for at det nå blir tilrettelagt et godt behandlingstilbud. I tillegg bør de få vurdert en økonomisk kompensasjon for blant annet tap av arbeidsinntekt. Vi må nemlig ikke glemme at en rekke av disse menneskene ikke bare har fått redusert sin livskvalitet, men også blitt uføretrygdet i ung alder. Svært mange av disse menneskene har kjempet en lang kamp mot våre myndigheter på grunn av den amalgamforgiftning de har vært utsatt for. De fortjener nå å bli hørt. La det ikke gå ytterligere 30 år før noe skjer. De fortjener nå å bli tatt på alvor med et aktivt engasjement fra myndighetenes side.

Når det nå i så mange år har vært satt et så sterkt søkelys på stortingsrepresentantenes gode pensjonsordning, hvorfor ikke da også se på de mange andre pensjonsordninger vi i dag har i samfunnet. Det er ingen tvil om at mange andre yrkesgrupper kan ha vel så gode pensjonsordninger som stortingsrepresentantene. Jeg ser da bort i fra bedriftsledere med sine fallskjermer og pensjonsordninger som befinner seg i en annen verden enn det vi vanlige dødelige kan oppnå.
Vi har nettopp blitt kjent med at politifolk kan gå av i en alder på 57 år, og samtidig ta med seg en meget god pensjon. I tillegg kan de sikkert jobbe så mye de vil ved siden av pensjonen. Dette gjelder sikkert også folk i forsvaret. Vi vet også at tidligere sjøfolk får sjømannspensjon fullt ut i tillegg til den lønn de får i sitt arbeid på land.
Hva med leger, journalister i de store mediaselskapene, statsråder, høyesterettsdommere, kommune og fylkestingspolitikere ? Det er også kjent at heltidstillitsvalgte i LO og andre arbeidstakerorganisasjoner har lukrative pensjonsordninger. Det samme gjelder nok også ansatte i bank og forsikring. Hva med de mange som har private pensjonsordninger i tillegg til folketrygden ? I motsetning til de mange som arbeider innenfor offentlig virksomhet så får ikke disse samordnet sin pensjon. Så kan man hevde at de med en privat pensjonsordning betaler ekstra for dette. Det man da glemmer er at alle de som arbeider innenfor ulik offentlig virksomhet også betaler ekstra for sin tjenestepensjon, men de har ikke noe valg. I tillegg får de i motsetning til de private samordnet sin pensjon.
Det er derfor hevet over tvil at svært mange yrkesgrupper har til dels svært gode pensjonsordninger. Samtidig som de som kun har pensjon fra folketrygden i stor grad sitter igjen med en helt ordinær pensjon. Da har jeg ikke tatt med minstepensjonistene som fra 2010 avspises med to G som vil tilsvare ca 140 000 kroner i brutto.
Vi har nylig vedtatt en pensjonsreform som vistnok har hatt som mål å utvikle en mer rettferdig pensjon. Den vil allikevel ikke endre på de forhold jeg allerede har omtalt. Spørsmålet er om man skal fjerne alle former for tjenestepensjoner og private pensjoner, og isteden kun ha folketrygden som eneste pensjonsordning. Her kan da alle få en grunnpensjon og så avgjør opptjeningsår og inntekt størrelsen på resten av pensjonen. Selvsagt innebærer en slik løsning at den enkelte må betale en større prosentandel enn i dag til folketrygden, men samtidig vil en slik løsning kanskje skape en større rettferdighet når det gjelder pensjoner enn de til dels store groteske forskjellene vi opplever i dag.

Det er her nok å nevne grunnpensjonen som ennå ikke er endret slik at den er lik uansett sivilstand. Eller minstefradraget hvor vi fortsatt opplever forskjellsbehandling når det gjelder pensjonister og yrkesaktive. I det øyeblikket vi blir 75 år blir vi også umyndiggjort av forsikringsselskapene. Her kan vi lese at bilforsikringen omfatter ulykkesskade som rammer fører eller passasjer inntil 75 år som befinner seg i eller på bilen. Men fører – passasjerforsikringen må vi selvsagt fortsatt betale. Disse eksemplene kan utvides betraktelig. Så selv om politikerne er opptatt av sykehjemsplasser så er det ingen vilje til å løse ulike urettferdigheter som har en vel så stor betydning for den store gruppen eldre i dagens samfunn. Kanskje vi ikke lenger har den samme verdi.
Det har tydeligvis også bredt seg den oppfatning at gruppen eldre i liten grad har noen særlig forutsetning for å ha noe å bidra med i politisk sammenheng. På mange måter er denne holdningen ganske oppsiktsvekkende. Ikke minst når vi vet at ca 30 prosent av velgerne hører hjemme i gruppen eldre. Med bakgrunn i listene til stortingsvalget i år fra de ulike partiene så er det ingen over 67 år som står på såkalt sikker plass. Det er forbeholdt unge mennesker. Skal vi finne de som har passert ”livets middagshøyde” dvs passert 67 år så må vi nok i hovedsak lete på den nedre delen av listen. Med dagens valgordning vil selvsagt disse aldri bli verken fast representant eller vararepresentant til stortinget. Hva ville ikke en person på for eksempel 70 år kunne tilført stortinget av kunnskap og erfaring ? Isteden er det ungdom, kvinner og innvandrere som blir prioritert til de såkalte faste plassene. Hva med å la også de eldre få denne samme prioritet ? Da Oslo Høyre forleden vraket den 70 år gamle og anerkjente politikeren Inge Lønning til stortinget, uttalte lederen i Senior Høyres Landsforbund følgende :”Partiet må ha god råd og mot når det gir avkall på en så dyktig politiker.” De øvrige partiene må kanskje ha et enda større mot når de velger bort denne gruppen av kunnskap og erfaring.
Mange grupper i vårt samfunn har sin egen arena for innflytelse. De har stortinget, sametinget, ungdommens bystyre osv. Bør vi også få et eldreting som i større grad enn i dag kan ivareta interessene og ha nødvendig innflytelse til den store gruppen eldre slik at de fortsatt kan se på seg selv som førsterangs borgere, og ikke en gruppe mennesker som mange opplever har gått ut på dato og hvor bare jordpåkastelsen gjenstår ?

Selvsagt har dagens finansuro og usikre økonomiske tider forverret situasjonen for NAV. Allikevel er nok dette bare noe av årsaken. Som vi vet er NAV fortsatt i en innkjøringsfase hvor tre etater skal samordnes, mange ansatte skal arbeide med nye oppgaver, det etableres ulike spesialtjenester og de ansatte skal forholde seg til tildels kompliserte datasystemer. Når en ser hvor kompleks en slik samordning er kan en stille spørsmål om det var en klok beslutning stortinget fattet da de i 2005 vedtok den nye arbeids – og velferdsordningen. Spørsmålet er om ikke det tidligere systemet med egne arbeids – trygde og sosialkontor ville taklet dagens situasjon på en bedre måte. Det å etablere en stor tung byråkratisk etat med ca 16 000 ansatte og årlige budsjett på ca 265 mrd. kr. vil lett bli lite omstillingsdyktig i forhold til politiske beslutninger og til et arbeidsmarked som krever raske omstillinger.
Forut for beslutningen i stortinget var det ikke ut fra et brukersynspunkt at en slik sammenslåing var nødvendig. Faktiske tall viste at enetatsbrukerne var i klart flertall, mens 10% var felles og 30% forholdt seg til to etater.
I en slik sammenheng er det også viktig å vise til at stortinget ved flere anledninger tidligere behandlet en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialetaten. Allerede i 2001 ba stortinget regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat. Resultatet av denne henstillingen ble at regjeringen fremmet en stortingsmelding i 2002 hvor de foreslo en omorganisering av velferdsforvaltningen basert på tre elementer :
- En enhetlig førstelinjetjeneste basert på samarbeid mellom stat og kommune som særlig er rettet mot dem som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, eller som på grunn av manglende arbeid eller arbeidsevne har behov for hjelp fra det offentlige.
- En reorganisert statlig velferdsforvaltning med en etat for arbeid og relaterte ytelser og en etat for pensjoner og familieytelser.
- En videreføring av kommunenes ansvar for sosialtjenesten.
Flertallet i stortinget var ikke fornøyd med dette og ba regjeringen nok engang å utrede ulike modeller for en felles velferdsetat. Dette resulterte i Rattsøutvalget. I likhet med regjeringens første forslag gikk heller ikke Rattsøutvalget inn for noen sammenslåing av de tre etatene. Ved siden av en fornuftig reorganisering av Aetat og trygdeetaten ønsket de etablert en førstelinje som fjerner ”kasteballer” og sørger for at brukerne ikke blir gående lenge på passive stønader. På tross av disse faglige vurderingene besluttet allikevel stortinget dagens NAV modell. Like skremmende var det at regjeringen den gang uttalte at de samfunnsøkonomiske og budsjettmessige konsekvensene ved en slik organisering av velferdstjenestene var vanskelig å beregne. Med bakgrunn i dagens situasjon for NAV skulle en gjerne sett at det hadde blitt gjennomført en konsekvensanalyse for å få avklart hvilke gevinster en slik sammenslåing ville gitt – og da sett i en større sammenheng – før en gjennomførte en omstilling som ville kunne gi uante konsekvenser og som vi muligens i dag ser noen resultater av.
Da NAV reformen ble vedtatt erkjente regjeringen at dette ville bli en av de største og mest gjennomgripende forvaltningsreformene som er gjennomført i offentlig sektor i Norge. Selv om intensjonene var gode er det allikevel spørsmål om ikke organisasjonen har blitt for kompleks i forhold til de oppgaver de skal utføre. Så langt kan noen av resultatene tyde på det. Kanskje bør man nok engang se på Rattsøutvalgets anbefaling, istedenfor at ”pasienten” dør en langsom død.